Jeg har ikke tatt smertestillende i dag, men det er ganske ømt. Fordelen er at jeg ikke blir så sløv. Stingene er gått opp på den ene siden og det er temmelig irriterende med sånne løse tråder i kjeften. Dævven, som jeg gleder meg til dette er grodd!
Gjesteboka funker ikke. Den forrige var en løsning fra Telenor, men nå har vi byttet internettleverandør...
Her bor vi nå:
13.september 2006
Min gjøren og laden siden sist kan kort oppsummeres som følger:
- Innspurt masteroppgave, varighet 6 uker inkludert sjukemelding pga musearm.
- Flytting og vasking og sjauing
- Er pengelens, uten internett, venter på å begynne å jobbe, blir usedvanlig godt kjent med Hønefoss dyrehospital på svært kort tid.
- Begynner å jobbe.
- Oi, hvor ble tiden av?
- Begynner på nybegynnerkurs med Pøbel i Hønefoss hundeklubb den 28.august. Gerd Hallingby er instruktør.
- Opererer bort visdomstenner 12.september.
Tja, altså noe bra og noe ikke fullt så bra. Etter alle besøkene hos dyrlegen har det kommet fram at Pøbel er allergisk mot innendørs allergener. Han hadde en kraftig reaksjon i sommer, men det ser bra ut nå. For neste lønning skal vi ta flere tester for å finne ut akkurat hva han reagerer på. Mira hadde et epileptisk anfall i begynnelsen av august. Når de får det først i så høy alder (10 år), er det som regel ikke epilepsi, men noe annet som er grunnen. Og det bør man jo sjekke. Hun har ikke hatt flere anfall etter det første, men noen verdier i blodprøven var litt underlige, altså må det sjekkes mer. Hun må dessuten fjerne noen kuler i juret. Akk ja. I hele min hundeeiertid har jeg stort sett sluppet unna med de årlige vaksinene. Det måtte vel komme. Alt på en gang. Godt det skjer etter jeg har begynt å jobbe. Dette hadde vært tøft som student.
7.mai '06
Vi trives mer enn vi vokser for tiden, og det er nok like greit. Pøbel har vært stabil på 32 kg i flerfoldige uker, og som mange andre flathanner ser han ut til å bli en tanke stor for standarden. Det har imidlertid inntruffet forandringer i kroppens konsistens. Den er ikke fullt så skranglete lenger og det har dukket opp lengre hår på halen! Den mentale "konsistensen" er ikke like lett å betrakte, men jeg observerer et par ting som kan tyde på forandring:
- Han ser "spøkelser". Plutselig kan en plastpose eller en moped bli uendelig skummel. Det må reises bust og han må bjeffe litt med sin nye og dype røst. Dette er helt vanlig i denne alderen, og det bekymrer meg ikke. Jeg husker at Mira også var slik. Han klarer stort sett å sjekke opp og gjøre seg ferdig med disse skumle tingene på egen hånd. I mitt hode er det det som teller. Alle blir vi vel redde, det er bare ulikt hvordan man takler det.
- Han har stor byttelyst. Han vil ha ting for seg selv. Han vil drepe dem på egen hånd. Dette gjør apportering til en utfordring. Han kommer nødig inn med apporten og han tygger. Jeg ser på dette som en ting som krever modning og trening.
Pøbel og jeg har vært på jaktkurs for retrievere på Fosen men Pia Anderson som instruktør. Jeg hadde en mistanke om at det ville være litt tidlig å dra ham med på noe slikt. Jakt krever en god del lydighet. Men at han skulle få mulighet til, og lykkes, med å ikke komme inn med dummy 4-5 ganger i løpet av ei helg, det hadde jeg ikke sett for meg. På andre kurshelg, 12-14.mai, reiser jeg derfor uten hund. Før jeg tar fram apporten igjen skal vi ha en klokkeren innkalling på tale- og fløytesignal med korrekt og kjapp innsitt selv med forstyrrelser. Og han skal kunne bære uten å tygge. Dette vil jeg ha skikkelig!
I går var Trond og jeg nede i byen med Pøbel. Jeg ville trene på å være rolig blant mange mennesker. Når man velger å befinne seg på Nordre en slik dag, er 17.mai neste hakk. Vi gikk hjemmefra, det vil si flere kilometer til rådighet for å jekke seg ned på. På Gamle Bybro møter vi en liten gutt som smiler forventningsfullt, peker og spør: " ka hete'n?", hvorpå Pøbel lykkelig hopper i været og vil vaske ørene og spise krøllene på den lille. Gutten rygger forskrekket, jeg svarer "Han heter Pøbel!" Dette ser ut til å forklare det meste for moren som lattermild tar gutten med seg videre. Deretter går det overraskende bra. Han oppfører seg faktisk svært så eksemplarisk. Om det kommer av den sløvende varmen, eller av at det er få som vil hilse på ham eller kanskje til og med at han kommer seg? Jeg innbiller meg inntil videre at det er en kombinasjon.
4.februar '06
Hepp, da har Pøbel og jeg overlevd vår første runde i ringen. Den 28.januar var vi på Valpeshow i regi av Nidaros Brukshundklubb. Pøbel spratt rundt omkring med sin sedvanlige iver og lysende øyne, se bilde ;o) Jeg hadde mitt fulle hyre med å prøve å gjøre det jeg tror man bør gjøre i en ring. Dommeren, Birgit Westgård, var svært hyggelig og jeg synes vi kom greit ut av det. Her er kritikken han fikk:
Kraftig 8 mnd hann. Meget god type, rasetypisk hode, øyne kunne vært strammere og mørkere. Lang sterk hals. Kraftig sterk rygg. Meget godt kryss. Meget gode vinkler. Prima underlinje. Meget god pelskvalitet. Korrekt bitt. Ledige bevegelser fra siden. Enda noe løs i bogen, hasetrang. Trivelig gemytt.
17. januar '06
Så har man bikket inn i et nytt år. Det er godt. Jeg var en stund før jul plaga med musearm og datajobbing var derfor forbeholdt oppgaven som jeg omsider fikk levert den 6. januar. Nå er musetendesene nesten i sjakk matt og det er lenge til neste innleveringsfrist. Altså kan jeg tillate meg å bedrive litt oppdatering!
I midten/slutten av november oppdaget jeg lus på Mira og Pøbel. Jeg blei både overraska og forferdet og løp til dyrlegen for å få tak i de sterkeste lusegifter som kunne oppdrives. De fikk Interceptor i ulik form i to omganger, men kløingen fortsatte og lille nyttårsaften fikk de noen dråper Stronghold. Nå har det roet seg og jeg er blitt en erfaring rikere. Lus er visst veldig vanlig og det er gjerne epidemier om høsten og vinteren når det er kaldt. Diverse forum på nett, erfarne hundefolk og dyrleger har fortalt meg det samme. Det kan altså være en ide å følge ekstra nøye med i denne tiden og ikke nødvendigvis la hundene sine hilse på alle man møter. Unge og gamle hunder er spesielt utsatt for angrep. Takk for den! Her er det bilde av to lus i øyekroken til Mira.
Foruten denne lusehistorien og en runde til med øyekatarr, har dyra vært friske. Pøbel fikk noe skikkelige saker på øyet og det hovnet opp og han så rett og slett ikke ut! Sjekk dette.
Her er han nettopp vasket, så har ser ikke så ille ut. Dyrlegen fant ingen ulumskheter i øyet, men øyedråpene hjalp raskt. Jeg synes de kan ha litt skrubbsår på knærne i oppveksten, det er bare et tegn på at motorn er i orden!
Mira er i bedre form enn på lenge. Hun får være enebarn på skiturer og på farta i løypa skulle man ikke tro at hu er ti år og teoretisk sett litt stiv i ryggen. Røyteperioden hun pleier å ha før jul uteble, og det tok en stund før jeg forstod at dette var en del av hennes syklus. Ingen livmor, ingen voldsom røyting. Pøbel og jeg er forbausende gode venner for tiden. Jeg mener å ha lest: "7 måneder: Monsteret våkner! Glem alt om innkalling og sitt og dekk og alt dere har brukt tiden på til nå. Hormonene raser i kroppen og hunden kan ikke lenger hva den kunne for noen uker siden. Vær tålmodig og ikke prøv å lære den noe nytt i denne perioden. Du får hunden din tilbake."
Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, og jeg er overrasket og glad for det. Samtidig er jeg forberedt på at det fortsatt kan komme.
Jeg har meldt oss på jaktkurs for retrievere i regi av Fosen og Trondheim og omegn retrieverklubb. Det skal avholdes i april og mai. Ellers håper jeg å få med meg et videregående sporkurs i regi av Nidaros før jeg flytter. Ingenting er som å skjemme seg bort med lærerike hundekurs holdt av dyktige instruktører!
Før jeg flytter vil si før den 12. juni. Det er dato for innlevering av masteropgaven. Og når den er levert, pakker Trond og jeg sakene og trekker sørover. Forhåpentligvis til et sted med fint tur- og sporterreng og kort vei til hundetreninger!
3. november '05
Jammen sa jeg oppdatering med ujevne mellomrom! Mira er fyllt ti år siden sist og Pøbel veier nå mer enn henne. For en tid tilbake gjorde jeg en fadese i sportreninga idet jeg misforstod merkinga og dro ham av sporet. Jeg tror til og med han var i ferd med å markere på en pinne akkurat da. Dette fikk jeg merke i en liten uke framover ved at drivet var helt borte. Jeg pøste på med korte, enkle spor og masse leik og nå har jeg fått hunden min tilbake i god, gammel sporform! Du verden så artig det er!
Han er blitt roligere inne og det går nå også an å be ham roe seg ned. Kanskje han er i ferd med å utvikle den meget omtalte "av- og påknappen"? Bilen er omsider EU-godkjent og jeg koser meg med muligheten til å kunne dra opp i marka i tide og utide.
25. september '05
Nå er vi ferdig med valpekurset og har også fått med oss et sporkurs i regi av Nidaros brukshundklubb. Sistnevnte var rett og slett ubeskrivelig artig, og jeg gleder meg veldig til oppfølgingskvelden som skal finne sted om drøye to uker. Instruktør er John-Ketil Rogneslien og han er rett og slett utrolig dyktig. Det føles som om alt skal gå bra bare man gjør sånn som han sier. Nå går vi minst et spor om dagen og jeg benytter enhver anledning til å lure noen til å gå opp et spor for oss. Heldigvis er det ikke bare asfalt her på Søndre Berg, men også en liten krattskog som ikke er overmåte beferdet. Den er imidlertid veldig tett og der skal kjempes for å komme seg igjennom. Jeg må si jeg gleder meg til bilen forhåpentligvis kommer på hjul igjen. Å, hvor jeg drømmer om myr med bittelitt småskog på!
Ellers kan det meldes om at Pøbel tiltar i intensitet. Papirsøpla har fått ny plass oppå kommoden i gangen, man blir flinkere til å rydde av bordet før man går i fra og man utvikler en ikkeoppisofanrefleks. Videre grubler man på hvordan man skal lære ham at han ikke må slikke og småbite i ørene til alle som hilser på ham. Og når skal Mira si i fra at hennes ører og hals ikke er en tyggeleke? så tenker man tilbake og registrerer at det er gått en uke siden forrige innendørs tisseflekk, man kan sove til ti på formiddagen uten å bli vekket av en tissetrengt valp og det går faktisk an å legge ham i dekk for å få matro i stedet for å putte ham i buret. Under treningsøktene er han et vidunder å jobbe med. Han har en smittende glede i tilværelsen, og det er mange ganger den lille lufteturen har blitt til en halvtime med sitt og dekk og innkalling og lineføring og litt søksøvelser og lek.