Lørdagen fikk vi vite at blodsukkeret hans var veldig høyt, og surheten i kroppen hans også var for høy. Han fikk insulin og medisiner, men ingenting hjalp, og vi fikk vite at det såg veldig mørkt ut. Utpå kvelden (ca. 00.00 tiden) fikk vi vite at nå gikk det mye bedre, og Marcus sin kropp tok alikvel mot disse medisinene. Vi fikk en god natt.

Mandagen fikk vi vite at Marcus hadde en hjerneblødning av grad 4 (den verste) på høyre side. Det var jo heller ikke noen god nyhet, men da var det ikke snakk om livet...sånn sett. Vi fikk vite at Marcus ville få en hjerneskade, men de kunne ikke vite i hvilken stor grad det var snakk om. Det hadde ingen betydning for oss, så lenge Marcus ville få ett lykkelig og verdig liv. Vi hadde tross alt bestemt oss for lenge siden (før dette skjedde) at vi hadde tenkt å vie livet vårt til barna våre. Vi skjønnte det ville bli tøft..men alt for vår lille venn. Dagene gikk, og ting var veldig stabilt. Tror det var onsdagen eller noe sånt...er ikke sikker..men vi fikk ivertfall vite at Marcus hadde fått soppinfeksjon, og hvis dette gikk inn i blodet, ville det ha alvorlige konsekvenser.....igjen snakk om livet til lille gullet vårt. Før legene fikk svar på om det var infeksjon, begynte de på antibiotika, og medisiner for å stoppe dette. Dagene gikk sin gang, og vi var hos Marcus, så og si hele tiden. Vi fikk skifte bleie, mate han (via intravenøs) kose så mye vi kunne via kuvøsen med han. Den stolte mamma fikk Marcus utav kuvøsen i litt over en time en dag. Når den stolte far skulle få lov, valgte legen at Marcus måtte holde seg inni kuvøsen, p.g.a. soppinfeksjonen. Jeg ville så gjerne at Øystein skulle få oppleve det som jeg hadde fått opplevd. Det var akkurat som vi smeltet sammen....Marcus og jeg...når han ble lagt inntil meg. Det var masse ledninger tilkoblet lille gutten vår..men det ble straks glemt. ...det var den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Dagene og nettene gikk fortsatt sin gang....alt var stabilt....vi gruet oss til neste ultralyd av hjernen ..fordi vi var redde for at den var blitt verre.

Fredags morgen den 14.mars fikk vi vite at Marcus hadde fått en hjerneblødning - grad 3 på venstre side også.....legene mente at Marcus ikke ville overleve behandlingen og aldri bli utskrevet fra sykehuset. Og hvis han i det heletatt ville overleve ville han ikke få ett verdig liv... han ville være totalt funsjonhemmed både psykisk og fysisk og at han mest sannsynlig ville dø på ett eller annet tidspunkt...så derfor mente de at det eneste riktige, ville være å koble han fra....... og la han få bli en liten engel (mamma sin egne ord og tanker).

Vi skjønnte at dette ville være det beste for Marcus, og vi kunne ikke tenke på oss selv i denne situasjonen. Vi fikk tatt avskjed med Marcus ved at han først låg på mor sitt bryst, og deretter fars bryst - hvor legene da koblet fra og vi måtte gi slipp på Marcus. Vi savner han masse, men vet at han har det mye bedre nå. Vi håper også at han vil få en lillesøster eller en lillebror.

Graven hans er ikke lengre enn 1 minutt gå avstand, så vi har han rett i nærheten.

Det er vanskelig å forstå hvorfor dette skulle skje oss...men det vil vi aldri få svar på. Vi vet bare at han nå er i himmelen og passer på at han får en bror eller søster. Det er en utrolig vond tid...en god beskrivelse av denne sorgen er som en trekant i hjertet...slipes ned litt og litt...og blir avslipet i kantene og ender opp som en perle i hjertet. Vi må bare lære å leve med sorgen, og se fremover. Vi har hverandre, og takk "det gode" (er usikker på om det er noen som heter Gud..etter dette...men tror det er noe godt som finnes uansett, som jeg velger å kalle "det gode for") for det. Vi er så utrolig glad i hverandre, og det styrker oss. Vi har ett langt liv, og ett forhåpentligvis rikt liv sammen, derfor kan vi ikke gi opp nå.

Vil takke alle dere som jobbet for at Marcus skulle leve. Alle dere som gjør en så fantastisk jobb. Takk for at dere er til. Alle dere på Nyfødt avdelingen 3D ved sentralsjukehus i Rogaland.