MC-ulykken


En liten takk til leger og sykepleiere ved A5 Ortopedisk avdeling, SØF i Fredrikstad.

	11. april 2005 gikk det galt. Denne mandags ettermiddagen var jeg ute på en liten kosetur for å rense hodet litt. Det var mange tanker som surret rundt etter flere begivenheter den siste tiden. I en S-sving mellom Askim og Eidsberg kirke gikk det galt. Forferdelig galt. Virago'n og undertegnede ble overhodet ikke enig om hvordan de fysiske lover virket. Virago'n ville noe, og jeg ville noe annet. Jeg turte ikke stole på at Virago'n helt visste hva den gjorde, og var dum nok til å kjempe imot. Det var undertegnede som tapte, og landet på ryggen noen meter fra Virago'n, som fornærmet viste meg sin egen under- og bakside. Resultatet ble en hyggelig kjøretur i ambulanse til Sentralsykehuset i Østfold, Fredrikstad. Viroago'n fikk en kjøretur med mine venner i Redningsverket til Alf Graarud i Sarpsborg for reparasjon
	Vesentlig deler i legg og ankel hadde fått litt hard medfart da jeg la benet mellom Virago'ns veivhus og asfalten. En opplevelse en 50 års gammel "kællskrott" overhodet ikke var villige til å bli med på uten at noe røk. Dermed ble det noen dagers koselig opphold på avdeling A5. Lite folk på vakt på mandag og flere uhell i samme tidspunkt medførte at jeg ikke ble operert innen de nødvendige 6 timer. Dermed måtte benet legges i en slik utvendig fix, mens hevelsen gikk ned. Lange stålskruer blir skrudd rett inn i skinneleggen og gjennom ankelen, og alt stives av med aluminiumsrør og klammer. Sengeleie i ro og på ryggen i en ukes tid og SÅ kunne man utføre den virkelige operasjonen. Egentlig er dette en helt fullverdig reparasjon, men krever da at man er veldig forsiktig og at alt blir holdt pinlig sterilt. Noe som stort sett vil innebære innleggelse på sykehuset i hele perioden. De fleste vil sikkert tro at dette er vondt men faktum er at men kjenner absolutt ingenting. Man kan til og med løfte benet i bøylene. Det eneste som plaget meg under oppholdet var et ribbensbrudd, og den smerten skapte flere morsomme episoder på rommet.
	Sykepleier Sonja (t.v) og sykepleierstudent Mona hadde hver dag oppgaven med å "polere pinnene mine". Det vil kort og godt si at hullene i leggen der stålskruene er satt inn blir renset slik at de til enhver tid er rene og sterile. Dette må gjøres hver dag så lenge denne reparasjonen sitter på benet. Mona hadde aldri gjort dette tidligere i sin elevtid, og fikk god anledning til å prøve seg på mitt ben. Jeg er jo klart av den oppfattning at et hvert menneske må gi sitt beskjedne bidrag til vitenskapen, og dette er altså mitt. Etter 7 dager med fix og daglig pinnepolering var det tid for operasjon, eller reparasjon som barnebarnet Sebastian sa. Samme kveld ble forøvrig barnebarn nr. 2, Michael født på samme sykehus.
	Etter spinalbedøvelse, og drøyt 2 timer på operasjonsbordet under Dr. Hans Pieter Roos kyndige hender var jeg lappet sammen etter alle kunstens regler, og dermed ferdig skrudd sammen og reparert. Jeg hadde i denne tiden overhodet ingen smerter, tiltross for minimalt inntak av smertestillende midler. Har heller ikke hatt smerter senere. Dette tar jeg som et godt tegn på at inngrepet har vært vellykket. Både operatør, Dr. Roos og undertegnede er fornøyd med det sakens positive utvikling. Dette bildet er tatt fredag 22. april når jeg fikk lov å reise hjem. Sårene er stelt, blod tørket bort og ny gips kom på plass rett etterpå. Jeg har forøvrig ALDRI hatt så mye moro på sykehus før. Vi bestilte pizza fra Majoren, og drakk akkejakk lørdag kveld. Rødvin, ost og kjeks var det tid for på onsdag kveld. Og alltid smil og latter fra personalet.
Her er lappen som Sebastian hadde bedt mamma å skrive når han kom på besøk, mens jeg ble operert. Det er ikke like enkelt bestandig å skille på ordene når du bare er 3 1/2 år gammel.	Skruene som satt i beinet på bilde 2 fikk jeg med meg hjem fra sykehuset. Man kan jo like godt ta vare på det som et minne, på sykehuset blir det jo bare kastet uansett.

	Tirsdag 3. mai ble en ny merkedag. Da var det tid for kontroll på ortopedisk poliklinikk i Sarpsborg. Gips, sting og stifter forsvant, og det ble bare plasterlapper tilbake. Sårene gror fint og Dr. Roos er fortsatt like fornøyd, faktisk så fornøyd at jeg nå får lov å belaste benet med inntil 20 kg. Et stort fremskritt i forhold til stegmarkering, som har vært det tillatte etter at jeg fikk reise hjem. Dermed var det også mulig for meg å sette meg bak rattet i bilen igjen. Enda en fordel med automatgear. Det er overhodet ikke tvil i min sjel om at jeg har vært mer enn kjempeheldig på alle måter. Utfallet kunne blitt mye verre. Et par dager etter ringte også fastlegen min, Bente Gjølstad, som hadde fått beskjed fra sykehuset om at jeg hadde vært innlagt. Det viser jo at helsesystemet fungerer. For enkelte i hvert fall.
	Jeg har de siste årene jobbet mye med data og IKT-løsninger, men jeg lar meg stadig imponere av hvordan dette etter hvert smelter sammen og blir en del av vår hverdag. I det tidsrommet som jeg var innlagt gikk også SØF, Sentralsykehuset Østfold Fredrikstad over til elektroniske journaler. Jeg fikk god anledning til å se hvor fint det var når det fungerte. Jeg pratet litt med Dr. Roos og sykepleier Sonja om mulighetene for å få tak i røntgenbildene og legge dem på nett. - Bildene får du ved henvendelse til røntgenavdelingen fikk jeg beskjed om av Sonja. - Og du kan få de elektronisk på CD, forklarte Roos. Så dermed sto jeg utenfor døren til røntgenavdelingen noen dager senere og fikk være med å plukke ut de røntgenbildene jeg ville ha. En voksen blid dame satt foran en PC, og ordnet hele greie med alt brent ned på en CD i løpet av noen få minutter.
På CDn ligger det ferdig et eget visningsprogram så det er mulig å få bildene opp på de fleste moderne PCer. Unntatt min PC selvfølgelig. Jeg måtte hente ned et bildekonverteringsprogram på Internett før jeg fikk tak i røntgenbildene på CDn slik at jeg kunne se, og bruke dem.. Men samme det, her er de, originalbildene fra sykehuset. NB. Den røde markeringen har jeg laget. Den viser bruddet foran i ankelen.

Til venstre er bilde tatt på mandag den 11. april, et par timer etter at jeg kom til sykehuset.

Det er et tydelig brudd på det tynne bakre benet i leggen, (ringet inn med rødt).

I tillegg var det da brudd i ankelen (bildet over).

Til høyre er bilde tatt på Sarpsborg Sykehus, poliklinikken,

3. mai når jeg var til kontroll.

Etter at reparatøren, Dr. Roos, sammen med en svensk kollega hadde jobbet et par timer på benet ble resultatet slik som her.

En lang skinne lagt rundt bruddet og festet med 7 skruer.

I ankelen er det satt inn to skruer og en stift.

Raden med små streker oppover på venstre side er faktisk stifter på samme måte som i en stiftemaskin/pistol. Kirurgene har i mange tilfeller sluttet å sy, og stifter nå sammen operasjonssåret i stedet.

Skruer, stiften og skinner skal i følge Dr. Roos sitte i benet resten av livet. Det skal bare fjernes hvis de blir til plage.

Jeg må jo si at jeg gledet meg innerst inne til å gå gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser i tiden fremover.

Ny kontroll 20. mai 2005, og Dr. Roos er like fornøyd. Ingen stifter eller skruer viser tegn til å løsne, så nå er det bare å la tiden gå.

Krykker var fremdeles i bruk, men jeg kunne nå gradvis belaste benet mer og mer. Frem til sensommer 2006 hadde jeg ikke hatt problemer.

Legen hadde helt rett. Til min store skuffelse er beinet helt tyst i sikkerhetskontrollen på flyplassene.

Røntgenbilder tatt 22. november 2006 viser at en skrue har røket tvers av, (grønn pil).

Og at bruddet IKKE har grodd (rød pil).

Dermed var det bare å sette seg på venteliste, slik at jeg kunne få reklamert skikkelig på arbeidet.

Primært ønsket jeg at Dr. Roos selv skulle foreta inngrepet, siden han hadde utført arbeidet i første omgang, men det viste seg å være vanskelig, da han har permisjon for videreutdanning.

I ettertid viste det seg, ved nye røntgenbilder tatt høsten 2006, at den skruen som synes til høyre på bildet over, er brukket tvers av.

Uvisst av hvilken årsak.

Når dette har skjedd er vanskelig å si, men det måtte i alle tilfelle re-opereres.

Dato for dette ble satt til 28. februar 2007.

Jeg hadde sommeren og høsten mye smerter, og store problemer med å belaste benet.

Bruddet som skruen skulle holdt sammen, var i følge røntgenbilde ikke grodd.

Dette kalles for

Pseudartrose.

Bildene viste også at brusk i fremkant i ankelleddet er borte. Dette kan det ikke gjøres noe med i følge lege.

Kontroll og røntgen 10.april 2007, viser 2 nye skruer, som sitter slik de skal, samt restene av den gamle skruen.
Alt er, i følge Overlege Pedersen, gått som planlagt.

Dermed er det noen timer med fysioterapi, som skal til før dette er i orden

Blå pil viser biten av den gamle skruen som IKKE ble fjernet.
Rød pil viser hvor det er tatt ut benmasse ved å lage et hull i leggbenet.