Om meg

Selv om det ikke er meg det først og fremst skal handle om på disse sidene, så er det jo greit å presentere seg for dere som måtte undre seg over hva jeg er for et menneske.

Jeg heter altså Torild og er i tastende stund 42 år. Jeg bor sammen med Bjørge på trettende året, 2 katter og altså det nye tilskuddet; lille Filip, i hus med stor hage i Onsøy utenfor Fredrikstad. Vi har bodd her i snart 6 år, og for en fryd det er når man har bodd i byleilighet i nesten 10 år. Nå har vi både skog, strender og svaberg lett tilgjengelig - noe som Filip nyter godt av selvfølgelig, for ikke å snakke om kattene!

Ellers er jeg helsesekretær av yrke. Etter at Filip pakket snippesken og flyttet inn til oss har jeg jobbet halv stilling, noe som fungerer helt perfekt.
Andre interesser jeg har er bøker, håndarbeid, tegning, keramikkmaling: Liker hagearbeid og ELSKER blomster. Tross det har jeg nok ikke noen mønsterhage, for motivasjonen svinger litt i takt med ryggen, for å si det mildt.

Jeg har vokst opp med hunder - blandings, schæfer, langhåret collie – og har savnet hund i hele mitt voksne liv. Av natur er jeg nok mye mer ”glad i dyr” enn ”glad i barn”. Det høres ille ut - jeg vet! - men sånn er det. Når mine venninner begynte å passe barn for å tjene litt lommepenger, gikk jeg tur med naboenes hunder og fikk i beste fall et eple fra hagen eller en twist. Hvem brydde seg vel om det?? Å få være sammen med hundene var lønn god nok for meg. Herved en liten godtanke til golden retrieveren Hera og pekingneserjenta Mitzy!!.
Etter hvert fikk vi hunder selv, og gjett om det var en 9-åring som var glad da vi fikk vår første hund – en liten blandingshund som vi kalte Trixie og som virkelig gjorde ære på navnet sitt!. Etter det kom collien Sherry og schæferen Andy. At jeg selv ikke har anskaffet meg hund før nå – halvveis i livet - skyldes, som for mange andre, jobb- og bosituasjon opp gjennom årene.

Hvordan jeg endte opp med rasen CC

En tilfeldighet var det i hvert fall ikke!!
For 7-8 år siden satt jeg ganske så deppa og lei meg på venteværelset hos veterinæren med hokatta mi i buret. Etter en famøs tur på by’n hadde hun kommet hjem skambitt og medtatt, med flerrer både her og der. Og det var ikke første gang, kan jeg love!! Det skal sies at hun var faktisk ”innekatt” på den tiden, men hun klarte alltid å komme seg ut 1-2 ganger i året – denne gangen hadde hun hoppet ut fra 2. etasje i blokken der vi bodde. Bymiljøet kan jammen være tøft for kattepusene, med tanke på konkurranse om mat osv.
I alle fall:- tilbake til veterinærens venterom: Plutselig går døra opp og inn svinser en liten kinesisk nakenhund med ei lita jente i andre enden av båndet. Det var første gang jeg så CC ”live” og jeg ble helt bergtatt, rett og slett!! Hun strente rett bort til katteburet, logrende og sprettende, snuste litt og hoppet så rett opp i fanget mitt!! Der krøllet hun seg sammen og la seg skikkelig godt til rette!. Akkurat da følte jeg nesten at hun ville trøste meg, men det kom vel av sinnsstemningen min for øyeblikket. Varm og god og glatt var hun å ta på, det var som å ha en naken baby i fanget. Smelte … smelte!!
Så sånn gikk det til at jeg tapte mitt hjerte til en naken CC-jente som het Harriet og som viste seg å tilhøre veterinæren.
.
Jeg falt så ettertrykkelig at jeg kastet meg over internett og leste alt jeg kom over om rasen, og jeg ble mer og mer betatt ettersom jeg forstod at dette virkelig var rasen for meg.

Men å anskaffe hund mens vi bodde i en blokkleilighet i byen, og jeg i tillegg jobbet full stilling, var ikke aktuelt for meg. Likevel fortsatte jeg å drømme om CC både natt og dag.

Så i år 2000 fant vi ut at vi hadde fått nok av bylivet og innestengte katter, solgte leiligheten og kjøpte oss hus med 3 mål tomt ”på landet”. Jeg drømte fortsatt om CC, men arbeidsdagen min var lengre enn noen gang pga. reisevei til jobben, og samboer’n var i tillegg ikke særlig gira på å få en hund i huset.
Men jeg ga meg pokker ikke!! CC skulle jeg ha en eller annen gang – om så med dagmamma – den saken var klar.

Lille julaften 2004 satt jeg meg ned med samboer’n og prøvde meg på en aldri så liten alvorsprat. Babla i vei om hvor lenge jeg hadde ønsket meg CC, at vi ikke hadde barn osv. Det prellet av som vannet på den berømte gåsa, og han slo seg så vrang som det overhodet er mulig for et ”mannebein” å gjøre. Argumentene hans holdt ikke for meg; ”man blir så bindt”, ”jeg er ikke noen hundetype”. Usj, så vasne greier!!

OK, så var DET fremstøtet unnagjort!
I månedene som fulgte fant jeg fram de lekreste bilder av supre naken-CC’er fra nettet, la de som skjermsparer, og passet på å bytte hver eneste uke. I tilllegg satt jeg stadig på pc’en og fulgte med på hva som rørte seg hos de forskjellige oppdretterne osv. I måned etter måned … og det gikk jo ikke upåaktet hen, viste det seg.

Plutselig på høsten 2005 fikk jeg tilbud om å kjøpe en valp som var planlagt på våren 2006. Dermed måtte jeg igjen ta opp temaet med samboer, for i det hele tatt å kunne gi noen svar på dette tilbudet. Jeg var overlykkelig, men gruet meg som en hund til konfrontasjonen, med tanke på reaksjonen ett år tidligere!!
Vel forberedt på hva jeg skulle si og litt alvorlig i tonen – preget av situasjonen som jeg var; forteller jeg samboer’n en kveld at jeg må ”snakke med han”. Han ser laaaangt på meg – skjønner lunta med èn gang ……og sier: JAAAAAVEL, DA!!!!!!

Tenk, så behøvde jeg ikke si noe som helst!! Han hadde for lengst innsett at jeg ikke kom til å gi meg … og hvis han skulle beholde meg som sin samboer, så måtte han bare si ja!! Tårene bare rant og rant, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært lykkeligere!!

Det gikk ikke mange dagene før samboer’n var like ivrig som meg, og gledet seg som en unge til at vi skulle få valp i huset!!!

Nå endte det slik at det ble ikke den planlagte valpen på meg, da.
I stedet traff jeg tilfeldigvis Filip en lørdag sent i januar, 5 uker gammel, og jeg ble sansløst og hett forelsket i han. Til overmål var jeg så utroooolig heldig å få lov til å gå foran i ”køen”!!

Så sånn har det seg at jeg i dag har verden deiligste lille CC-gutt boende hos meg.
Han beriker livet mitt så til de grader, og gir hver eneste dag den største mening: fra han slår opp øynene på morningen til han faller i søvn, så varm og god, inntil meg om natten. Vårt midtpunkt og lille øyesten!!