Pusy / Puselusa / Gamlemor – 16 ½ år
|
|
|
Klikk på bildene over for større format
Pusy ble født i mars 1990. Hun er ganske lita, veier rundt 2,5 kg. Hun er helsvart (med litt rødskjær i sola) og har knallende gule øyne. Hun er utrolig kjælen og kontaktsøkende. Elsker å ligge på armen om natta eller bare ligge i fanget. Hun nyter å bli børstet og er i det hele tatt en ordentlig kosegris. Hun ”tjatrer og prater” i ett sett:: alt fra koseprat til ”kjefting”. Det hender hun blir irritert på sønnen sin, Lillegutt, som vil ha brytekamp eller på Filip, som jager og vil leke, og da skal jeg si kjeftesmella er i gang, ja!! Hun har i grunnen aldri vært særlig leken av seg, den kroppen, men får litt raptuser i perioder. Hårstrikker bl.a. kan være veldig stas! De slenger hun rundt omkring og jager. Når jeg har storrengjøring et par ganger i året og flytter på møbler, finner jeg som regel mange strikker jeg har savnet: de sitter klistret i tapetet bak kommoder og under seksjoner. Ellers leker hun litt med sønnen sin innimellom, når HUN føler for det. Utendørs leker hun også med Filip; de bytter på å løpe etter hverandre. Hun flykter som regel opp i et tre, og sitter der og ler av han!
Puselusa havnet hos meg i 1991 ved en tilfeldighet egentlig. Jeg har i grunnen aldri vært noe ”kattemenneske”, oppvokst med hunder som jeg var. Men så leide jeg en leilighet for en periode, og han jeg leide hos hadde anskaffet seg en katt bare for å fange mus rett og slett. Hun var da rundt 1 år gammel og gikk tydeligvis for lut og kaldt vann, og livberget seg vel på mus og fugl. Aldri fikk hun komme inn heller, stakkars kroken. Etter at jeg flyttet inn, begynte hun å passe meg opp når jeg kom hjem fra jobb, for å få kos, og hun ville tydeligvis bli med meg inn. Jeg begynte å sette ut litt mat til henne på morningen, og det var da jeg la merke til at hun tok med seg maten i munnen og forsvant inn i et gammelt skjul på nabotomten. På den måten oppdaget jeg at hun hadde 2 bedårende kattunger på rundt 4 uker gjemt unna. Jeg fikk så vondt av henne, flinke mamma’n! Det var nok derfor hun tok mot til seg og i det hele tatt tok kontakt med meg; et menneske.
Hur som helst; huseieren viste seg å være stort sett på fylla, så etter noen uker flyttet jeg. Jeg tok med Puselusa og ungene hennes i all hemmelighet, og hun var såre fornøyd med det, tror jeg. Innen den tid hadde hun forvandlet seg fra å være nesten villkatt til å bli en skikkelig kosejente! Ungene hennes ble gitt bort etter hvert og hun slo seg godt til på vårt nye sted.
Tida gikk, og det ble noen flyttelass etter hvert! Men hver gang har hun slått seg ro og funnet seg til rette i nye omgivelser. Samboere/kjærester har vært tuppa ut, men Puselusa mi og jeg har holdt sammen. De første 5 årene i sitt liv var hun utekatt og levde herrens glade dager. Hun slapp ut på morningen og satt på trappa og ventet på meg når jeg kom hjem fra jobb, eller hun kom løpende fra et eller annet hjemmested. Etter at jeg kjøpte meg en leilighet i byen, begynte det rett og slett å bli for farlig for henne. Hun kom stadig hjem og hadde vært i slagsmål, og det ble hyppige turer til veterinær. Hun har alltid vært veldig sint og bisk på hannkatter, denne tutta, så jeg tror nok ofte det var hun selv som yppet til bråk. Til slutt valgte jeg å prøve å holde henne inne rett og slett. Hun tilpasset seg tilværelsen som innekatt ganske så greit, bortsett fra et par uker to ganger i året hvor hun var parringssyk.
For 6 år siden, da vi flyttet i hus på landet, fikk hun friheten sin tilbake, og ingenting kunne glede meg mer!!
Nå er jo Pusy blitt en gammel dame på 16 ½ år. Hun er like vakker og god, og frisk og rask, men tar livet litt mer med ro. Hun tar seg noen turer hun også, men er aldri så lenge borte og er heller aldri langt unna. Ofte ligger hun bare og sover og koser seg under en busk, eller ligger på verandaen i timesvis. Av og til slår hun til med litt musejakt og litt treklatring. Forhåpentlig får jeg beholde henne i noen år til, men tenker mye på at hun faktisk kan dø fra meg hvilken dag som helst. Jeg trøster meg med at hun har hatt et godt og langt liv, hvor hun har blitt kost og stellet med, og alltid vært høyt elsket
Solan Gundersen / Lillegutt, 10 år.
|
|
|
En sommer for 10 år siden var vi hytteferie på Hvaler, og der fikk Pusy jammen en kjæreste som slo seg til i buskene for en uke. Han satt og ventet trofast utenfor hver eneste morgen, og de stakk seg bort så fort de fikk en mulighet. Merkelige greier: som regel er det jo parring og ferdig med det! Men nei, dette var en skikkelig romanse som varte hele uka lang, og september fikk hun kattungene sine. Lillegutt er èn av de 4 nurkene som ble født, og han er en tro kopi av sin pappa. Han er mye større enn mamman sin, er ganske lang og smal. Sort og hvit, som dere ser, og har øyne som skifter fra gult til grønt.
Litt tilfeldig at vi endre opp med Lillegutt også, faktisk. Jeg hadde en annen som var min favoritt i kullet, men vi hadde bestemt oss for ikke å beholde noen fordi vi jo bodde i en leilighet.Lillegutt var den minste i kullet, men du verden så aktiv og masete!! Han var høyt og lavt; satt i tapetet og hang i gardinene! En dag vi kom hjem fra jobben var det plutselig veldig stille på kroppen. Han lå bare i kurven sin og pep, og Pusy var helt stresset! En stor høyttaler var veltet, og vi antok at han rett og slett hadde kloret seg fast i trekket på høyttaleren og fått den over seg. Så bar det av gårde til veterinær! Intet var brukket, men han hadde sikkert forstrukket og forstuet diverse sener og hofteledd. Han kom seg sakte, men sikkkert, men er fremdeles i dag noe stiv i hoftpartiet. Når han sitter, stikker det ene bakbenet litt ut til siden, som om han ikke klarer å samle dem helt under seg. Men har er aldeles ikke noe plaget av det. Så sånn gikk det til at han ble værende hos oss. Ikke så lett å gi bort en skadet kattunge.
Da vi flyttet på landet var Lillegutt 4 år gammel, og hadde aldri vært utendørs. Du kan jo bare tenkte deg for et syn det var da han våget seg ut for første gang. Han brukte flere dager på å våge seg ned fra terrassen og ut på gresset! Vi lo så vi gråt!! Absolutt alt var kjempeskummelt! Men han storkoste seg! Livet var utrolig spennende, og han fulgte etter moren si hvor enn hun gikk og lærte nok mye av henne. I dag er han en kløpper til fange både mus og fugl. Han løper som en gal, klatrer i trær og er i det hele tatt stort sett i farta. Men når høsten og vinteren kommer - med regn, vind, kulde og snø – vil faktisk ingen av dem være ute lenger, bortsett fra en liten snusetur rundt hushjørnet for å ”lese avisa”.
Lillegutt er fremdeles veldig aktiv og ”deltagende”. Han skal være med der det skjer noe. Der vi er – der er han! Han er også veldig kosete og kjælen, men ikke i det uendelige, som mamman sin. Han liker å ligge oppå meg om natten, og han kommer snikende etter at jeg har sovnet. Som en sfinks ligger han på brystet mitt – helt konge - og maler så det durer og graver med klørne i dyna. Det er ikke få ganger jeg har våknet av en hale som kiler meg i ansiktet, og når jeg slår opp øynene så er rumpa hans cirka 3 cm fra leppene! Flotte greier!!
Da Filip kom i hus, var det Lillegutt – som forventet – som var mest nysgjerrig på den nye lille masekoppen! Gamlemor forsvant som en strek idet hun oppdaget at det jeg bar på faktisk var en levende ting. Og det tok en dag eller to før hun nærmet seg stua med stor skepsis.
Lillegutt derimot trengte bare et par timer, for å komme over sjokket, før nysgjerrigheten ble for stor og han kom for å sjekke hva dette var for no’ greier. Heldigvis var Filip vant med katter fra før, så han brydde seg ikke så mye om dem faktisk.
I dag lever kattene og Filip – om ikke i den største harmoni – så i hvert fall side om side i noenlunde fred og fordragelighet. Ingen av kattene bryr seg nevneverdig om han, og de har satt seg i respekt begge to. Filip kan godt finne på å løpe etter dem for å leke, men bråstopper alltid med en halvmeters margin. Utendørs leker de sammen og flyr etter hverandre, men innendørs vil kattene ha fred, for her er det naturlig nok manko på fluktruter. Filip har ikke helt forstått den greia der - ikke så rart det, kanskje? – så han blir fortsatt satt på plass i ny og ne.